Det er tidlig på kvelden ennå. Solen har gått ned og det begynner smått og bli kjølig. Jeg sitter ved elvebredden og venter på at laksen skal vise seg. Datoen viser 27. juni, noe tidlig ennå selv for laksen tenker jeg. 10 fiskeløse dager tærer på motet og mine forsøk tidligere på kvelden har ikke akkurat gitt meg større forhåpninger.
Tar et siste drag over hølen og drar opp i bilen der jeg treffer fiskekammeratene. Ikke napp hos de heller. En og annen laks har vist seg og den er stor! Nei ikke lett dette med junifiske etter laks, man må være ekstremt heldig for å lure en av dem til å ta. Vi bruker resten av kvelden til å snakke om løst og fast. Det faktum at vi ikke får fisk blir stille forbigått. Egentlig håper jeg på at sjøørreten har kommet på elva, siden elva har steget noen kubikk de siste dagene.
Nei de andre vil hjem å sove! Som vanlig er jeg igjen alene, med hele elva for meg selv. Det er svært tvilsomt at det er kommet noe sjøørret på elva. Ingenting er meldt inn lengre nede og jeg har egentlig lyst til å dra hjem. Siden jeg bor en times kjøring unna føler jeg for at jeg likså godt kan prøve når jeg først er her. En sort flue størrelse 9 monteres på enhånds stangen i klasse 7. det er blitt mye mørkere og snart må jeg på med lykta for å komme med rundt.
Idet jeg ankommer elva viser en fisk seg rett ovenfor der jeg står. Var det bever? Stort var det i alle fall. Jeg går litt nedenfor for å være sikker. På sjøørretfiske benytter jeg meg alltid av inntrekk. Rett som det er føler jeg at det er sjanse for fisk. For øvrig en følelse man bare får innimellom. Klokken er blitt halv 2 og det er så lyst at jeg ennå kan skifte flue uten å ha på lykta.
Jeg beveger meg nedstrøms noen skritt og legger et nytt speykast ut i hølen. Så smeller det! Fisken ruller og stanga bøyer seg kraftig. Yess en pen sjøørret på 3-4 kilo tenker jeg. Fisken ruser av gårde og jeg har store problemer med å følge med når jeg må gå nedstrøms. Så tror jeg at det har sluppet, det blir veldig slakk i snøret. Den har i stedet gått oppstrøms igjen og setter i et saftig sprang idet jeg får kontakt med den igjen. Denne må være enda større kanskje 5 kg. Jeg vet at det finnes grov sjøørret i denne elva.
Fisken viser ingen tegn til å roe seg ned og jeg må pent finne meg i å gjøre det den sier. Hjertet slår fort og hendene mine begynner og blir slitne. Et kvarter går, så viser den endelig tegn til å komme inn. Den kommer rolig inn til kanten og det er først da jeg ser at den er mye større. Da handen min er nesten borti den, ruser den på nytt ut i stor fart. Nei så var den ikke klar nå heller. Jeg småsnakker med meg selv om at denne fisken må jeg ikke miste!
Etter 5 nye minutter kommer den inn på nytt. Nå skal jeg være sikker og tar derfor på hodelykta. Det er da jeg ser at det er en storlaks! Får nesten tak i halen da den klikker fullstendig og drar i gang et utras jeg ikke har sjanse til å holde igjen. Så blir det stramt, litt for stramt. Pang sier det og så er snøret slapt. Følelsen idet det går opp for meg at fisken er borte kan ikke beskrives! Jeg roper det styggeste ordet jeg kan finne i hodet og roper det så høyt at jeg er sikker på at de kunne høre meg ned til sentrum, noen kilometer unna! Skuffet fortvilet samt knust av sorg drar jeg hjem i en hast. Nytter ikke å fiske nå som alt mot er borte. Jeg vil tro at fisken veide 8-9 kilo. Stort i denne elva og stort på enhånds!
Allerede neste dag er jeg oppegående etter tragedien. Det første jeg gjør er å binde opp nye fluer. Med sterkere fortom og større mot drar jeg på ny opp til hølen. Jeg starter lengre opp i hølen enn det jeg gjorde dagen før. Nå er det flere fisk oppe og viser seg i hølen nedenfor. Tydelig at mellomlaksen har kommet opp. Etter kort tid er det bom stopp og et tungt drag i snøret forteller om nok en pen fisk. Kanskje like store som den jeg mista? Den beveger seg sakte oppstrøms før den gir et kort utras. Så blir den straks mer medgjørlig. Kanskje litt for medgjørlig. Så kommer fisken inn etter 5 minutter og jeg håver en pen sjøørret på 2,5 kg. Litt skuffa samtidig som jeg gleder meg over årets første fisk er på land. Fisken er blank og har lus. Resten av natta kjenner jeg ingenting.
Det er tydelig at selv sørlandselvene kan skilte med nattfiske etter laks om man er heldig.
No comments:
Post a Comment